Jeg henger opp-ned. Det er vann overalt. Jeg prøver å åpne øynene, men ser bare luftbobler. «En». Vannet er kjølig, men det kjenner jeg ikke. Det er for mye adrenalin i kroppen til å kjenne noe som helst. «To». Jeg henger fast i noe. Rolig tar jeg hendene ned, eller opp, siden jeg er opp-ned, mot hoftene mine, og fører hendene rolig fremover til jeg får fatt hempen jeg vet skal være der. «Tre». Jeg rykker forsiktig til og kjenner at jeg glir fri, opp mot overflaten.
Jeg åpner øynene igjen, spytter ut sjøvann og blir møtt av et entusiastisk «bra!». Jeg har nettopp veltet rundt i kajakk for første gang, og rundt meg står to instruktører klare til å gripe inn i tilfelle jeg skulle få panikk eller ikke klare å komme meg løs på egenhånd etter de avtalte sekundene.
Som med mye annet her i livet, så var det å melde seg på et kajakk-kurs noe jeg hadde tenkt på lenge – men som jeg aldri hadde turt å gjøre. Livet mitt er fullt av slike drømmer: drømmer som har blitt ødelagt av min egen usikkerhet og frykt for det ukjente.
Det er mye man kan angre på her i livet, men det man aldri turte er noe av det man angrer aller mest på. Hun søte du hadde et godt øye til – men aldri våget å snakke med. Hun andre søte du kanskje hadde et godt øye til – men som du heller aldri våget å snakke med. Eller det kajakk-kurset som du hadde tenkt på så lenge – men som «heldigvis» var fullt når du endelig hadde bestemt deg for at nå, nå skulle du endelig gjøre alvor av tankene.
Kurset kan jeg stryke av listen.
Den første solo-turen i kajakk bekreftet det jeg håpet: det var verdt det. Roen man finner på sjøen er helt unik. En blanding av frisk sjøluft kombinert med stillheten og nærheten langs land er noe helt spesielt.
Jeg lener meg tilbake, lar solen treffe ansiktet samtidig som jeg tar et dypt drag av den friske sjøluften. Jeg er i mitt rette element.
Min første solotur besto av å bli kjent med nærmiljøet rundt kajakk-klubben. Opp og ned langs sundet, for å så fortsette over til nærmeste øy for å utforske alle de små, idylliske plassene hvor man kan ta en lunsj på land, eller bare ligge i ro og nyte stillheten.
Så, ja: det er verdt det, selv om det kanskje er litt utenfor komfortsonen å velte rundt i en kajakk sammen med en gjeng ukjente mennesker. Når du sitter der i en rolig vik i solen, helt alene med kajakken, ja da er det absolutt verdt det.